Linux gjør mer effektiv bruk av maskinvaren din enn MS-DOS, Windows eller NT, og er følgelig mindre tolerant overfor feilkonfiguerering. Det er et par ting du kan gjøre før du setter igang for å minske eventuelle problem som setter stopp for installasjons prosedyren.
Først og fremst skal du samle inn alle bruksanvisninger for maskinvaren din -- hovedkort, skjermkort, skjerm, modem etc. -- å ha de innen rekkevide.
Neste steg er å samle informasjon om maskinvare konfigurasjonen din. En enkel måte å gjøre dette på, hvis du kjører MS-DOS 5.0 eller høyere, er å skrive ut en rapport fra Microsoft programmet msd.exe. Blant annet kommer dette til å garantere deg riktig informasjon om skjermkort og mustype, som kommer til å være til hjelp når du senere skal konfigurere X.
Sist, men ikke minst, sjekk maskinvare konfigurasjonen din for problem med maskinvare som eventuellt kan lede til att maskinen låser seg under Linux installasjonen.
Om mulig, prøv å få tak i telefonnummeret til en erfaren Linux bruker som du kan kontakte i nødsituasjoner. Oftest trenger du det ikke, men det er betryggende å ha det.
Tidsaspekt for installasjon. Det er omtrent en time på et rent system, eller et som konverteres til et `All-Linux' system. Eller opp til tre timer for et `dual-boot' system (de har en mye høyere feilfrekvens).
(Dette steget trenger bare gjøres hvis du ikke kan starte opp fra en CD-ROM.)
Distribusjons cd'en kommer som regel med hjelpemiddel som tar deg igjennom
oppretting av oppstart, rot og rednings disketter med hjelp av interaktive
prompter. Dette kan være et MS-DOS installasjons program (som f.eks. Red Hat's
redhat.exe) eller et UNIX script, eller begge deler.
Hvis du har et slikt program og du kan bruke det, bør du lese resten av denne seksjonen bare for utfyllende informasjon. Kjør programmet for å gjøre en faktisk installasjon -- forfatterene av programmet vet helt sikkert mer om den aktuelle distribusjonen enn det jeg gjør, og du unnviker mange steg som kan lede til feil.
Detaljert informasjon om hvordan man lager oppstart og rot disketter finnes i `the Linux Bootdisk HOWTO' på http://sunsite.unc.edu/LDP/HOWTO/Bootdisk-HOWTO.html.
Det første steget er å velge ut et oppstartsbilde (boot image) som passer din faktiske maskinvare konfigurasjon. Hvis du må velge dette for hand, finner du som regel at (a) bildene på installasjons cd'en er navngitte på en måte som hjelper deg å finne det riktige, eller (b) det finnes en indeksfil i nærheten som beskriver hver fil.
Det neste er å skape disketter fra oppstartsbildet du valgte, og fra rot og rednings bildene. Det er her MS-DOS programmet RAWRITE.EXE kommer inn i bildet.
For dette må du ha to eller tre high-density MS-DOS formaterte disketter. (Begge diskettene må være like; hvis du har en 3.5" diskettstasjon, må begge(alle) diskettene være high-density 3.5" disketter.) Du vil nå bruke RAWRITE.EXE for å skrive oppstart og rot bildene på diskettene.
Anrop programmet uten argument, på denne måten:
C:\ > RAWRITE
Svar på spørsmålene om navn på filen som skal ,skrives og til hvilken enhet,
(f.eks. A:). RAWRITE kopierer nå disketten, blokk for blokk, til disketten.
Bruk også RAWRITE for rotbildet (f.eks. COLOR144). Når du er ferdig har du
to disketter: en som inneholder oppstartsbildet og en som inneholder rotbildet.
Legge merke til at disse diskettene ikke lenger kan leses av MS-DOS (de er
``Linux formaterte'' i viss mening).
Du kan bruke dd(1) kommandoet på et UNIX system for å oppnå samme ting. (For å gjøre dette trenger du selvfølgelig en UNIX arbeidsstasjon med en diskettstasjon.) For eksempel, på en SUN arbeidsstasjon med diskettstasjonen på enheten /dev/rfd0, kan du bruke kommandoet:
$ dd if=bare of=/dev/rfd0 obs=18k
På noen arbeidsstasjoner (f.eks. SUN sine) må man ha med størrelsen på outputblokkene (`obs' argumentet -- output block size). Hvis du støtter på problem så kan kanskje man sidene for dd(1) være informative.
Forsikre deg om at du bruker helt nye, feilfrie disketter. Diskettene kan ikke ha noen dårlige blokker.
Vær oppmerksom på at du ikke trenger kjøre Linux eller MS-DOS for å installere Linux. Det gjør det imidlertid enklere å skape installasjonsdiskettene fra en CD-ROM. Hvis du ikke har installert et annet operativsystem på maskinen din, kan du bruke maskinen til en annen for å skape diskettene.
På de fleste system er harddisken(e) allerede dedikert til MS-DOS, OS/2 etc. Du må endre størrelsen på disse partisjonene for å gjøre plass til Linux. Hvis du har tenkt til å sette opp ett `dual boot' system , er det sterkt rekommendert att du leser en eller flere av følgende mini-HOWTOer, som beskriver ulike `dual boot' konfigurasjoner.
Selv om de ikke er direkt appliserbare på ditt system, hjelper de deg å forstå vilke ting som er involvert.
ANMERKNING: Noen distribusjoner lar deg installere Linux i en katalog på en MS-DOS partisjon. (Dette er ikke det samme som å installere FRA en MS-DOS partisjon). På denne måten kan du se på en viss katalog på MS-DOS partisjonen som et Linux filsystem, og du slipper å repartisjonere harddisken.
Jeg rekommenderer å bruke denne metoden bare hvis harddisken din allerede har fire partisjoner (maksimum støttet av MS-DOS), og en repartisjonering vil koste mer en det smaker (Linux kommer til å gå treigere p.g.a. filnavns oversetting). Eller hvis du vil prøve ut Linux før du repartisjonerer, er dette en bra måte å gjøre det på. Men i de fleste situasjoner bør du repartisjonere, som det beskrives her. Hvis du bare har tenkt til å bruke UMSDOS, er du på egenhånd -- dette er ikke dokumentert i detalj her. Fra nå av antar vi at du IKKE bruker UMSDOS, og at du vil repartisjonere.
En partisjon er helt enkelt en seksjon av harddisken som du setter av for bruk av et visst operativsystem. Hvis du bare har installert MS-DOS, har harddisken din sannsynligvis bare en partisjon. Imidlertid, for å bruke Linux må du repartisjonere harddisken, slik at du har en partisjon for MS-DOS, og en (eller fler) for Linux.
Partisjoner er en av tre forskjellige typer: primær, utøket og logisk. I korthet kan en primær partisjon beskrives som en av de fire hoved partisjonene som en harddisk kan inneholde. Hvis du ønsker å ha flere enn fire partisjoner på en harddisk, må du skape en utøket partisjon, som i sin tur kan inneholde mange logiske partisjoner. Man lagrer ikke data direkte på en utøket partisjon -- den blir bare brukt som en beholder for logiske partisjoner. Data lagres enten på en primær eller en logisk partisjon.
Sagt med andre ord, så bruker de fleste bare primære partisjoner. Imidlertid, hvis du trenger fler enn fire partisjoner på en harddisk, kan du skape en utøket partisjon. Logiske partisjoner blir så opprettet på toppen av en utøket partisjon, og så har du det -- fler enn fire partisjoner på en harddisk.
Legg merke til at du enkelt kan installere Linux på den andre harddisken
på systemet ditt (kjent som D: i MS-DOS). Du spesifisererer helt enkelt
hvilken enhet når du skaper Linux partisjonene. Dette beskrives i detalj nedenfor.
Tilbake til repartisjonering av harddisken: Problemet med å endre størrelsen på harddisken, er at det ikke finnes en (enkel) måte å gjøre det på uten å slette all data på de aktuelle partisjonene. Derfor bør du ta en full sikkerhetskopi før du repartisjonerer. For å endre størrelsen på partisjonene, sletter vi helt enkelt den eksisterende og skaper flere mindre.
ANMERKNING: Det finnes et ikke-destruktivt repartisjonerings program kalt FIPS. Ta en titt på http://sunsite.unc.edu/pub/Linux/system/install. Med FIPS, et harddisk optimerings verktøy (f.eks. Norton Speed Disk) og litt flaks, bør du kunne endre størrelsen på partisjonenene dine uten å ødelegge data på dem. Du bør imidlertid ta sikkerhetskopier før du prøver deg på dette.
Hvis du ikke bruker FIPS, er den klassiske måten å repartisjonere en harddisk på med FDISK programmet. Vi tar et eksempel: La oss si at du har en 80 megabyte harddisk, dedikert til MS-DOS. Du vil gjerne dele den opp i to -- 40 MB til MS-DOS og 40 MB for Linux. For å kunne gjøre dette, kjører du FDISK i MS-DOS, sletter 80 MB partisjonen, og lager en 40 MB partisjon istedet. Du kan nå formatere den nye partisjonen og reinstallere programvaren v.h.a. sikkerhets kopien du lagde. 40 MB av harddisken forblir ubrukt. Senere oppretter du Linux partisjoner på den ubrukte delen av harddisken.
I korthet bør du gjøre følgende for å endre størrelse på MS-DOS partisjoner med FDISK:
FORMAT /S A:
FDISK.EXE og FORMAT.COM til disketten, såvel som andre verktøy
du kan behøve. (F.eks. verktøy som gjør at du kan gjenopprette sikkerhetskopier.)
C: eller
D:). FORMAT kommandoet.
Legg merke til at MS-DOS FDISK gir deg muligheten til å opprette en ``logisk MS-DOS harddisk''. En logisk MS-DOS harddisk er det samme som en logisk partisjon. Du kan installere Linux på en logisk partisjon, men du bør ikke skape den med MS-DOS FDISK. Så hvis du bruker en logisk DOS disk, og vil installere Linux istedet, bør du slette den logiske disken med MS-DOS FDISK, og (senere) skape en logisk partisjon for Linux istedet.
Mekanismen som brukes for å repartisjonere under OS/2 eller andre operativsystem er lignende. Se dokumentasjonen for aktuelt OS for detaljer om dette.
Etter at du har repartisjonert harddisken din nå du skape partisjoner for bruk i Linux. Før vi beskirver hvordan det går til, prater vi litt om partisjoner og filsystem under Linux.
Linux krever minst en partisjon for rot filsystemet som inneholder selve Linux kjernen.
Du kan tenke på et filsystem som en partisjon som er formatert for Linux. Filsystemet inneholder filer. Alle system må ha minst et rotfilsystem. Imidleritidig pleier mange brukere å bruke flere filsystem -- et for hver hoveddel av katalogtreet. For eksempel kan det være ønskelig å skape et eget filsystem som inneholder alle filer under /usr katalogen. (Legg merke til at på UNIX system bruker man '/' for å separere kataloger i motsats til '\ ' som man bruker i MS-DOS). I så fall har du både et rotfilsystem og et /usr filsystem.
Hvert filsystem krever en egen partisjon. Så hvis du har tenkt til å bruke både rot og /usr filsystem må du opprette to Linux partisjoner.
I tillegg skaper de fleste bruker en swap partisjon, som brukes som virtuelt RAM. Hvis du f.eks. har 4 MB minne, og en 10 MB swap partisjon, så anser Linux at du har 14 MB virtuelt minne.
Når man bruker swap partisjonen, flytter Linux ubrukte sider av minne ut på harddisken, og lar deg kjøre fler applikasjoner på en gang. Man bør dog tenke på at swap minne er langsomt, og at det ikke er en bra erstattning for fysisk RAM. Men appliksjoner som krever mye minne (som f.eks. X applikasjoner) regner ofte med swap minne når du ikke har nok fysisk minne.
Nesten alle Linux brukere anvender en swap partisjon. Hvis du har 4 MB minne eller mindre, må man ha en swap partisjon for å installere programvaren. Det er sterkt rekommendert at du setter opp en swap partisjon, hvis du ikke har veldig mye fysisk RAM.
Størrelsen på swap partisjonen din avhenger av hvor mye virtuelt minne du trenger. Det er ofte foreslått at du har minst 16 MB virtuelt minne totalt. Så, hvis du har 8 MB fysisk RAM, bør du skape en 8 MB swap partisjon. Legg merke til at en swap partisjon ikke kan være større enn 128 MB. Så hvis du trenger mer enn 128 MB virtuelt minne, må du lage flere swap partisjoner. Du kan ha opptil 16 swap partisjoner alt i alt.
Du finner mer informasjon om teorien bakom swap partisjoner og disk partisjonering i `the Linux Partition mini-HOWTO' på http://sunsite.unc.edu/LDP/HOWTO/mini/Partition.html.
Anmerkning: Det er mulig, selvom det ikke er så lett, å dele swap partisjoner mellom Linux og Windows i et `dual boot' system. For mer informasjon om dette, ta en titt på `the Linux Swap Space Mini-HOWTO', http://sunsite.unc.edu/LDP/HOWTO/unmaintained/Swap-Space.
Tips #1: Hvis du har en EIDE harddisk med en partisjon som går over 504 MB, så kan det hende at BIOSen din ikke lar deg start en Linux som er installert der. Så hold rotpartisjonen din under 504 MB. Dette bør ikke være et problem for SCSI disker, som normalt sett har sin egen BIOS. For tekniske detaljer, undersøk ``the Large Disk Mini-HOWTO'', http://sunsite.unc.edu/LDP/HOWTO/mini/Large-Disk.html.
Tips #2: Blander du IDE og SCSI disker? Se opp. Det kan hende at BIOSen din ikke tillater oppstart fra en SCSI disk.
I tillegg til rot og swap partisjonene dine bør du opprette en eller fler partisjoner for å holde programvare og hjemmekataloger.
Selv om det er teoretisk mulig å kjøre alt på en stor harddisk, er det nesten ingen som gjør dette. Å ha flere partisjoner har mange fordeler:
Med dagens store harddisker, er det en god vane å sette opp en liten rot partisjon (mindre enn 80 MB), en middels stor /usr partisjon (fra 300 MB og oppover), og en /home partisjon som tar opp resten av den ledige plassen for hjemmekataloger.
Du kan utvikle det mer hvis du vil: Hvis du vet at du kommer til å kjøre Usenet news for eksempel, kan det hende at du vil gi det en egen partisjon for å kontrollere den maksimale plass utnyttelsen. Eller kanskje lage en egen /var partisjon for mail, news og temporære filer. Men med dagens veldig billige, veldig store harddisker blir disse komplikasjonene mindre og mindre aktuelle for en førstegangs Linux installasjon. Siden det er første gangen, bør du holde deg til enkle løsninger.
Det første du gjør er å gjøre en oppstart med oppstartsdisketten du skapte. Normalt behøver du ikke gjøre noe mer enn å trykke på `ON'; installasjons kjernen fyller ut prompten etter 10 sekunder. Dette er hvordan man normalt starter opp med en IDE disk.
Ved å gi arument på prompten, kan du spesifisere ulike maskinvare parametere, som f.eks. IRQ og address på SCSI kontrolleren din, før du starter opp Linux kjernen. Dette kan være nødvendig hvis Linux ikke oppdager SCSI kontrolleren din f.eks.
Spesielt bør man tenke på at mange BIOS-løse SCSI kontrollere krever at du spesifiserer port adressen og IRQ ved oppstart. Likeledes lagrer ikke IBM PS/1, ThinkPad og ValuePoint maskiner harddisk geometrien i CMOS, og du må derfor spesifisere den ved oppstart. (Senere kommer du til å lære å konfigurere systemet ditt til å gi slike parametere automatisk).
Følg med på utskriftene under oppstart. De lister og beskriver maskinvaren installasjons kjernen oppdager. Spesielt, hvis du har en SCSI kontroller bør du se en liste over hvilke ``SCSI hosts'' som oppdages. Hvis du ser meldingen
SCSI: 0 hosts
så har ikke SCSI kontrolleren din blitt detektert, og du må finne ut hvordan du kan fortelle kjernen hvor den er.
I tillegg kommer systemet til å vise informasjon om harddisk partisjoner og andre enheter som oppdages. Hvis noen av denne informasjonen er inkorrekt, må du på en eller annen måte tvinge fram en deteksjon.
På den annen side, hvis alt går bra, og det virker som om all maskinvaren din blir detektert, kan du hoppe over følgende seksjon, ``Innlasting av rot disketten''.
For å tvinge fram en maskinvare deteksjon, må du skrive inn passende parameter ved oppstarts prompten. Syntaxen er som følger:
linux <parametere...>
Det finnes et antal slike parametere; vi lister noen av de mest vanlige nedenfor. Før du starter, gir moderne Linux oppstartsdisketter deg ofte muligheten til å kikke på en hjelpetekst med en beskrivelse av parametere til kjernen.
linux hd=683,16,32
linux tmc8xx=0xca000,5
Legg merke til at 0x prefiks må brukes for all verdier som gis hexadesimalt. Dette gjelder for alle de følgende valgene.
Hvis du har spørsmål om disse oppstarts parameterne, bør du lese ``Linux SCSI HOWTO'', http://sunsite.unc.edu/LDP/HOWTO/SCSI-HOWTO.html. SCSI HOWTOen forklarer Linux SCSI kompatibilitet i mer detalj.
Etter at du har startet med oppstartsdisketten, blir du spurt om å sette inn rot disketten. Da tar du ut oppstartsdisketten fra diskettstasjonen, og setter inn rot disketten. Så trykker du på Enter for å fortsette. Det kan hende du må laste inn en rot diskett til.
Hva som egentlig skjer her er at oppstartsdisketten inneholder et miniatyr OS som (fordi harddisken ikke er tilrettelagt) bruker en del av RAM'en din som virtuell harddisk (kalles ganske logisk for en ramdisk).
Rot disketten laster inn et lite utvalg filer og installasjons verkøty på ramdisken som brukes til å tilrettelegge harddisken din og installere Linux den.
Eldre distribusjoner (f.eks. Slackware) ga deg på dette tidspunktet et skjell der du måtte skrive installasjons kommandoer for hånd i en viss rekkefølge. Dette er fortsatt mulig, men nyere distribusjoner kjører et skjermorientert installasjons program som interaktivt leder deg gjennom installasjons prosessen og gir deg masse hjelp.
Du kommer sannsynligvis til å kunne velge å konfigurere X med en gang sånn at installasjonen kan kjøres i et grafisk miljø. Hvis du velger denne måten, kommer installasjons programmet til å spørre deg om mus- og skjermmodell, før du begynner selve installasjonen. Disse instillingene blir lagret etter at installsjonen er ferdig. Du kommer til å få muligheten til å fininnstille monitoren din senere, så her holder det hvis du velger 640x480 SVGA modus.
X er ikke nødvendig for å kunne installere, men (om man antar at du kan komme forbi mus og skerm konfigurasjonen) mange finner det grafiske miljøet lettere å bruke. Og sannsynligvis kommer du til å ville kjøre X allikevel, så å prøve det i et tidlig stadium skader ikke.
Følg helt enkelt promptene i installasjons programmet. Det tar deg gjennom stegene som er nødvendige for å tilrettelegge harddisken din, skape innledende brukerkontoer og installere programvare fra CD-ROMen.
I de følgende underseksjoner kommer vi til å beskrive noen av de litt vanskeligere delene av installasjonen som om du skulle gjøre de for hånd. Dette bør gi deg en dypere forståelse for hva installasjons prgrammet gjør, og hvorfor.
fdisk og cfdisk Det første steget etter at rot disketten er lastet inn, er å skape eller endre i partisjonstabellen for hardiskene dine. Selvom du har brukt FDISK for å opprette partisjoner tidligere, må du gå tilbake til partisjonstabellen nå og legge til Linux-spesifikk informasjon.
For å skape eller redigere Linux partisjoner, kommer vi til å bruke fdisk
programmet, eller den skjermorienterte broren cfdisk.
Som regel leter installasjonsprgrammet etter en eksisterende partisjons
tabell og tilbyr seg å kjøre fdisk eller cfdisk på den for deg. Av de to er
cfdisk definitivt enklere å bruke, men de aktuelle versjonene av det er også
mindre tolerant overfor en ikke-eksisterende eller feilaktig partisjonstabell.
Derfor kan det hende at du (spesielt hvis du installerer på ubrukt maskinvare)
må begynne med fdisk for å komme til en situasjon som cfdisk kan klare. Prøv
å kjør cfdisk; hvis den klager, kjør fdisk. (Hvis du installerer et ``All Linux''
system og cfdisk klager, kan det være bra å bruke fdisk til å ta bort alle
eksisterende partisjoner, og så å bruke cfdisk til å redigere den tomme partisjonstabellen.
Noen anmerkninger gjelder både fdisk og cfdisk. Begge tar et argument som
er navnet på den harddisken som du ønsker å opprette Linux partisjoner på.
Navn på harddisker er:
For eksempel, for å skape Linux partisjoner på den første SCSI disken din, vil du bruke (eller installasjons programmet du kjører kanskje genererer fra en meny) kommandoet:
cfdisk /dev/sda
Hvis du bruker fdisk eller cfdisk uten argument, antar det /dev/hda.
For å skape Linux partisjoner på den andre disken i systemet ditt, spesifiserer
du enten /dev/hdb (for IDE disker) eller /dev/sdb (for SCSI disker) når du
kjører fdisk.
Linux partisjonene dine behver ikke å være på samme harddisk. For eksempel
kan du opprette rot partisjonen på /dev/hda og swap partisjonen på /dev/hdb.
For å kunne gjøre dette, kjører du fdisk eller cfdisk på begge diskene.
I Linux navngis partisjoner ut ifra hvilken harddisk de hører til. For eksempel heter den første partisjonen på /dev/hda /dev/hda1, den andre heter /dev/hda2 etc. Hvis du har logiske partisjoner, nummereres de med /dev/hda5, /dev/hda6 og oppover.
ANMERKNING: Du bør ikke skape eller slette partisjoner for andre OS enn
Linux med Linux fdisk eller cfdisk. Dvs, ikke skap eller slett MS-DOS partisjoner
med denne versjonen av fdisk; bruk MS-DOS' versjon av FDISK istedet. Hvis du
prøver å skape MS-DOS partisjoner med Linux fdisk, er det en stor mulighet
for att MS-DOS ikke kjenner igjen partisjonen og dermed ikke starter opp korrekt.
Her er et eksempel på bruk av fdisk. I dette eksempelet har vi en MS-DOS
partisjon som bruker 61693 blokker på harddisken, og resten av disken er fri
for bruk av Linux. (I Linux er en blokk 1024 byte. Det betyr at 61693 blokker
er omtrent 61 MB.) Vi oppretter bare to partisjoner i dette eksempelet, rot
og swap. Du bør utøke dette til fire i linje med rekommenderingen ovenfor;
en for swap, en for rotfilsystemet, en for system programvare og en for hjemmekataloger.
Først bruker vi ``p'' kommandoet for å vise den aktuelle partisjons tabellen.
Som du kan se er /dev/hda1 (den første partisjonen på /dev/hda) en MS-DOS partisjon
med 61693 blokker.
Command (m for help): p
Disk /dev/hda: 16 heads, 38 sectors, 683 cylinders
Units = cylinders of 608 * 512 bytes
Device Boot Begin Start End Blocks Id System
/dev/hda1 * 1 1 203 61693 6 DOS 16-bit >=32M
Command (m for help):
Så bruker vi ``n'' kommandoet for å skape en ny partisjon. Linux roten
kommer til å bli 80 MB.
Command (m for help): n
Command action
e extended
p primary partition (1-4)
p
Her blir vi spurt om vi ønsker å skape en utøket (extended) eller en primær (primary) partisjon. I de fleste tilfeller skaper man primære partisjoner, hvis du ikke behøver mer enn fire partisjoner på en harddisk. Se seksjonen ``Repartisjonering'' ovenfor for mer informasjon.
Partition number (1-4): 2 First cylinder (204-683): 204 Last cylinder or +size or +sizeM or +sizeK (204-683): +80M
Den første sylinderen bør være sylinderen ETTER der den siste partisjonen slutter. Her slutter /dev/hda1 på sylinder 203, så vi starter den nye partisjonen på sylinder 204.
Som du ser, hvis vi bruker notasjonen ``+80M'', så spesifiserer vi en partisjon
som er 80 megebyte stor. På samme måte spesifiserer ``+80K'' en partisjon på
80 kilobyte og ``+80'' spesifiserer en 80 byte stor partisjon.
Warning: Linux cannot currently use 33090 sectors of this partition
Hvis du ser denne meldingen, kan du ignorere den. Den ligger igjen etter en gammel restriksjon om at Linux filsystem bare kunne være 64 MB store. Dette gjelder imidlertidig ikke for nyere filsystem... partisjoner kan nå være opp til 4 terrabyte store (1 TerraByte = 1000 GigaByte).
Det neste vi gjør er å skape vår 10 MB swap partisjon på /dev/hda3.
Command (m for help): n
Command action
e extended
p primary partition (1-4)
p
Partition number (1-4): 3
First cylinder (474-683): 474
Last cylinder or +size or +sizeM or +sizeK (474-683): +10M
Vi kikker på partisjonstabellen en gang til. Du bør skrive ned informasjonen som vises her, spesielt størrelsen på hver partisjon i blokker. Du trenger denne informasjonen senere.
Command (m for help): p
Disk /dev/hda: 16 heads, 38 sectors, 683 cylinders
Units = cylinders of 608 * 512 bytes
Device Boot Begin Start End Blocks Id System
/dev/hda1 * 1 1 203 61693 6 DOS 16-bit >=32M
/dev/hda2 204 204 473 82080 83 Linux native
/dev/hda3 474 474 507 10336 83 Linux native
Legg merke til at Linux swap partisjonen (her er den på /dev/hda3) har
typen ``Linux native''. Vi må endre typen for swap partisjonen til ``Linux
swap'' slik at installasjonsprogrammet kan kjenne den igjen. For å gjøre dette
bruker du fdisk kommandoet ``t'':
Command (m for help): t Partition number (1-4): 3 Hex code (type L to list codes): 82
Hvis du bruker ``L'' for å liste typene, finner du ut at 82 er den som
korresponderer til ``Linux swap''.
For å avslutte fdisk og lagre endringer i partisjons tabellen bruker du
``w'' kommandoet. For å avslutte fdisk UTEN å lagre endringene bruker du ``q''
komandoet.
Etter at du har avsluttet fdisk, kan det hende at systemet ber deg starte
om maskinen for være sikker på at endringene har tatt effekt. Som regel behøver
man ikke gjøre omstart etter bruk av fdisk -- moderne versjoner av fdisk og
cfdisk er smarte nok til å oppdatere partisjonstabellene uten omstart.
Etter at du har editert partisjonstabellen, bør installasjons programmet kikke på de og tilby seg å aktivere swap partisjonen for deg. Si ja her. (Dette er et spørsmål, og blir ikke gjort automatisk, i tilfelle du kjører et ``dual boot'' system, og en av ikke-Linux partisjonene kanskje ser ut som en swap partisjon.)
Det neste installasjons programmet spør deg om, er å assosiere Linux filsystem navn (som f.eks. /, /usr, /var, /tmp, /home, /home2, etc.) med hver av ikke-swap partisjonene du har tenkt til å bruke.
Det er bare en regel for hvordan dette skal gjøres. Det må finnes et rotfilsystem ved navn ``/'', og den må være bootbar. Du kan navngi de andre partisjonene som du har lyst til. Men det finnes konvensjoner om hvordan man bør navngi dem, som sannsynligvis kommer til å gjøre livet ditt lettere senere.
Tidigere rekommenderte jeg en elementær tre-partisjons oppdeling, med en liten rot, en middels stor system programvare partisjon og resten til hjemmekataloger. I følge tradisjonen kalles disse for /, /usr og /home respektive. Det ikke-så-intuitive /usr navnet henger igjen fra gammelt av da (mye mindre) UNIX system hadde system programvare og hjemmekataloger på en ikke-rot partisjon. Viss programvare avhenger av den.
Hvis du har flere enn en hjemmekatalog partisjon, er det vanlig og kalle de for /home, /home2, /home3 etc. Dette kan dukke opp hvis du har to fysiske harddisker. På mitt system f.eks. ser partisjonene ut som følger:
Filesystem 1024-blocks Used Available Capacity Mounted on /dev/sda1 30719 22337 6796 77% / /dev/sda3 595663 327608 237284 58% /usr /dev/sda4 1371370 1174 1299336 0% /home /dev/sdb1 1000949 643108 306130 68% /home2
Den andre harddisken (sdb1) tar egentlig ikke opp hele /home2. Swap partisjonene på sda og sdb vises ikke her. Men du kan se at /home er den store partisjonen på sda og /home2 er hjemmekatalogene på sdb.
Hvis du ønsker å skape partisjoner for spool, temporære filer, mail og news filer, kall den for /var. Hvis du ikke gjør dette bør du skape en /usr/var katalog og lage en symbolsk link ved navn /var som peker på denne (det kan hende installasjons programmet tilbyr seg å gjøre dette for deg).
Når du er ferdig med forberedelsen av partisjonene, bør resten av installasjonen gå ganske greit. Installasjons programmet leder deg gjennom en serie av menyer der du spesisifiserer hvilken CD-ROM du vil installere fra, partisjonene du vil bruke og så videre.
Denne delen av installasjonen dokumenterer vi ikke så spesifikt her. Dette er en av delene som varierer mest mellom de ulike distribusjonene, samtidig som det er den letteste delen. Og installasjons programmene er som regel ganske selvforklarende samt gir bra med hjelp.
Etter at installasjonen er ferdig, og hvis alt har gått bra, leder installasjons programmet deg gjennom noen valg der du kan konfigurere systemet før du starter opp fra harddisken.
LILO (som står for LInux LOader) er et program som lar deg starte opp Linux (så vel som andre OS, som f.eks. MS-DOS) fra harddisk.
Du gis som regel muligheten til å installere LILO på harddisken. Hvis du ikke kjører OS/2, svar Ja her. OS/2 har andre krav; se Skreddersy din LILO konfigurasjon nedenfor.
Hvis du installerer LILO som den primære oppstartsbehandleren( boot loader) behøver du ikke separate oppstartsdisketter; du kan fortelle LILO ved oppstart hvilket OS du vil starte.
Det kan også hende at du gis mulighet til å skape en standard oppstartsdiskett, som du kan bruke for å starte Linux installasjonen. (Dette er en eldre og litt mindre behagelig måte som antar at du normalt kommer til å kjøre MS-DOS, og at du bruker disketten til å starte Linux).
For dette behøver du en tom, high-density MS-DOS formatert diskett. Sett bare inn disketten når du blir spurt, og en oppstartsdiskett skapes. (Dette er ikke det samme som en installasjons oppstartsdiskett, og du kan ikke bruke den ene i stedet for den andre!)
Det kan også hende att post-installasjons prosedyren tar deg gjennom flere menyvalg som hjelper deg å konfigurere systemet ditt. Dette inkluderer spesifisering av modem og musenhet samt tidsone. Bare følg menyene så går det bra.
I tillegg kan du få mulighet til å skape bruker kontoer eller sette et passord for root kontoen. Dette er ikke komplisert og du kan som regel bare følge menyvalgene.